Folkediktning er muntlige fortellinger og sanger som er blitt forfattet av folket. Disse fortellingene ble fortalt fra generasjon til generasjon, og den som fortalte fortellingen videre la gjerne sitt eget personlige preg på den. Slik ble det flere varianter av de samme fortellingene.
Ballader er et eksempel på en eldre sjanger i folkediktningen. Disse var vanlige ved franske og engelske hoff, og de fortalte en episk sammenhengende historie. Senere ble balladene overtatt av vanlige folk, og tilpasset deres virkelighet.
Kunsteventyr hører til den nyere sjangeren av folkediktning. Forfatteren er her kjent, og han bruker ofte det samme grunnmønsteret som er vanlig i folkeeventyrene.
Moderne sagn er et annet eksempel på en nyere sjanger i folkediktningen. Her finner vi ofte en dypere mening, en advarsel, og de skal virke som skremsel på folket.
Rundt 1840 oppsto det e nstor interesse for folkediktning. Grunnen til dette var at den nasjonale kulturen ble hentet fram, og bunader og folkeliv begynte å interessere forfattere, malere og sosiologer. Folkediktningen ble populær i byene, og på grunn av den nye interesse for det folkelige norske, ble ikke folkediktningen sett på som annenrangs lenger.
På denne tiden var det store samfunnsendringer, og disse ble en stor trussel mot folkediktningens livsvilkår. Bygdefolket ble lokket til byene, og aviser, tidskrifter og bøker ble ny underholdning. Derfor ble det viktig å samle inn dikningen så fort som mulig, før den døde ut på folks lepper.